
Grunnen til at jeg ville lage meg en sånn blogg, er for en venninne, har
laget en til seg selv.. og det ga meg mot til å gjøre det samme..
Her tenkte jeg kanskje jeg kunne skrive litt om min hverdag med, fibromyalgi,
så dere der ute kan se åssen det er å leve med smerter daglig..
Gjør ikke dette bare for min egen skyld, men også for andre i min situasjon.
Kankje dette kan være til hjelp..
og noen kanskje ikke føler seg alene..så alene, som jeg til tider føler meg med dette her.
Har god støtte fra familie og mine beste venner, men har mistet mye også,
pga mine smerter.. Er ikke bare bare lett å leve med meg eller vil jeg tro..
Men jeg prøver se positivt på det også..
Smertene har fått meg til å sette så mye mer pris på ting en før.
Bare det å ha gleden av å leve.. Nye ting som jeg ikke har fått gjort på lenge..
Kjenne vinden i ansiktet og bare puste inn..
Har aldri lagt merke til sånne ting før..
for jeg alltid hadde det for travelt til å haste videre,til neste mål..
Men nå er ikke målene så lette å nå..selv om de er veldig lett å sette seg..
Det og det skal jeg.. tenker jeg.. hver dag, men utmattelsen pga smertene mine,
stopper meg altfor mange ganger.. men en ting har jeg ikke glemt..
Det er å fortsatt smile.. og le.. Om man ikke kan ha de tingene, mener jeg det er bare å gi opp,
men det har jeg ingen hensikt med enda..
Er bare 30 år.. livet har nettopp begynt..
Drømmen om så mye, må jeg legge på is.. for en stund, eller for alltid,
men det må da være mye andre ting, jeg kan sette pris på, tenker jeg.
Bare sitte nyte det å leve.. og hvor heldig jeg allikevel er..
Er flere som har det verre enn meg..
Har funnet ut, at det å klage ikke gagne mer enn at det blir vondere..
så prøve reise meg med ett smil og morgene, uansett å sterke smertene er..
Og kommer i gang med det jeg skal.. Har forsåvidt, inneforstått meg med, at
jeg kanskje aldri kan jobbe mer.. men stopper det livet jeg har lyst til å
leve...? ÅÅÅÅNEIII!!!
Jeg bare må ha litt lengre tid enn andre, enn å nå mine hverdagslige mål,
men får da som regel dem utretta, selv om det tar dobbel så lang tid..
Har også begynt å rose meg selv..for å flink jeg egentlig er..
Bare for noen mnd siden var det en annen holdning jeg hadde.
Men var på rehabilitering på "Raskere tilbake" . Smertelindringskurs.
Det har nok hjulpet meg mye mer enn jeg trur..
Iallfall på det mentale nivå..
Før var jeg bare sur og skuffet over meg selv.. og følte meg mer og mer til bry,
for andre, og har det siste året, trekt meg mer og mer unna mine venner og ikke minst familie.
For jeg ikke vil de skal se meg så hjelpesløs..
Men dette kurset fikk meg litt på andre tanker,
og sakte men sikkert har smilet kommet tilbake..
Og jeg føler meg mer verdt noe..klare å rose meg selv..
selv om jeg kanskje ikke har fått til ting ,like bra som jeg gjorde før..
Sliter litt med angst i forhold til mye..
bla kjøpesentre og det å bli lagt merke til, men jobber med det hver dag..
Før brydde jeg meg lite om jeg var litt midtpunkt i ting,
men nå føler jeg heller for å være usynlig..
Usynlig for alle.
Men har bestemt meg for å ikke la dette styre livet mitt, så har begynt å møte fobiene mine..
Og har bestemt meg for at det blir ikke no bedre, om jeg ikke gjør noe med det.
Har truffet en jeg har snakka endel med nå.. Han skal også har sin ære for dette å.
Har aldri opplevd noen har brukt sånn tid på meg..
Dumme,åndsvake og ubrukelige meg.. men han har fått tilbake noe av selvtililliten min.
Føler jeg ikke gruer meg til neste dag nå..
Føler jeg har lyst til å stå opp igjen om morgenen og nyte dagen..
Man vet jo aldri når det skal bli den siste, ikke sant...
Nå nyter jeg tiden med mine venner.. (de som er igjen) og barna mine igjen..
Det skal han ha stor takk for..
Han kom på det rette tidspunktet.. nettopp da jeg nesten hadde lyst til å
gi opp alt.. for jeg føler jeg mister alt jeg er glad i.. pga de smertene mine..
Psyken min.. Ja følger med med mye psykiske forandringer hver dag med meg..
Ene dagen. kan je føle alt er på bånn, nesten ikke lyst til å stå opp..
Andre dager så smiler jeg og ler.. og ingen kan nesten se på meg, at jeg
sliter så mye som jeg gjør...
Men nå er de dårlige dagene sjeldnere, og jeg ser litt og litt lysere på livet, for hver dag som går..
Er på en opptur nå.. Virkelig.. Så tenkte lage denne, for å
få ned noen ord om åssen jeg har det.. Ikke fortrenge det mer..
Kanskje det hjelper..
Har hjulpet før å skrive så..:)
Så vi prøver igjen..
Skal begynne til psykolog .. men føler mer og mer..
at det ikke bli langvarig..
Dette skal jeg klare.. jeg skal mestre dette..
Heretter skal jeg ikke til helvete og tilbake hver dag pga smerter.
For til tider er jeg så sliten jeg bare har lyst til å gråte...og bare
gå å legge meg igjen for jeg er så sinnsykt sliten.
Men vet nå det er pga sykdommen..
Jeg må begynne sette mer tid til meg selv.. og kanskje dette da er
stedet, som kan få meg opp igjen, se tilbake på det jeg har skrevet..
og en dag smile av hele mitt hjerte og tenke: -TENK AT JEG VAR SÅ ILLE A:)
Men nå er den første dagen i hele mitt liv.. og det har jeg lyst til å dele med dere..
Dette blir en form for en dagbok..
Noen ord til slutt..
Vær mot andre, sånn du ønsker de skal være mot deg..
Uansett handikap, rase, seksualitet eller relgion..
Glem ikke det som er viktig.. -Nemlig deg selv..
Det burde alltid være noe du setter mest pris på..:)
Så velkommen til å dele denne reisen med meg..
Gud- du er kjærlighet, støtte, tillit, styrke..etc..
Alt som skal føles godt.. Det er du for meg, GUD.
Bli hos meg i denne tunge, men spennende tiden fremover.
Gi meg den kjærlighet jeg trenger.. den støtte jeg trenger,
den tillit jeg trenger og ikke minst GI MEG STYRKE..
Styrke til å stå i mot det vonde og la det gode slippe til<3
